v u l k a n

I helga var vi i León igjen - denne gangen for noe annet enn stranda. Og det var egentlig helt greit, for da vi våknet lørdag morgen hadde det tikket inn bekymrede meldinger om tsunamier og jordskjelv til flere av oss. Nicaragua forble uberørt av tsunamien, men det var allikevel noen skumle timer, der vi var usikre på hva som ventet. Vi hadde på forhånd (og heldigvis) bestilt tur på Cerro Negro denne lørdagen. Cerro Negro er Nicaraguas yngste vulkan, og er 726 meter høy, i skrivende stund. Vulkanen er av den typen som vokser seg større for hvert utbrudd, før det første utbruddet i rundt 1850, var området fortsatt bare en maisåker. Vulkanen er fortsatt aktiv, det siste utbruddet var i 1999. På vei mot vulkanen så vi en stor topp, og jeg var sikker på at det ikke kunne være Cerro Negro - det var jo så høyt, og så bratt! Men - det viste seg å være akkurat denne vulkanen vi skulle bestige. Vi fikk utdelt oransje kjeledresser, brett og beskyttelsesbriller, og så tok vi fatt på turen. Veien opp var tung - det var 35 grader, stekende sol, og tung bagasje. At underlaget besto av løs stein, gjorde ikke turen noe enklere. Vi brukte cirka en time til toppen. På veien passerte vi vulkanens to kratere, og det luktet svovel og blåste veldig varme vinder. Ved det nyeste krateret (på toppen av vulkanen) sparket vi i sanda og kjente på bakken under. Det var så varmt - og jeg skjønte plutselig hvor det var jeg befant meg! Det gjorde ikke saken bedre da guiden vår fortalte at man ikke kunne vite når neste utbrudd kom - det kunne faktisk komme et i dag..? Da var det jammen godt at vi var på vulkanen for å ake! Guiden sa at dersom det kom et utbrudd, så var det bare å kaste seg på brettet og skyte full fart vestover, da alt av store steiner og lava ble spruta mot øst. til slutt var turen kommet for å gjennomføre volcano boarding'a. På med dress og briller - og jeg ble kjempenervøs. Som nevnt i forrige innlegg, har vulkanen en stigning på 40grader, og da vi sto på toppen, var det ikke mulig å se bakken hele veien ned. Men jeg kom meg hel ned, ikke i toppfarten som ligger på 82km/t, men raskt nok for meg. Steinspruten sto, og jeg så ikke helt hvor jeg kjørte. Da vi vrengte av oss dressene etterpå, ramla det ut småstein, jeg hadde de til og med i sokken! På veien tilbake var vi litt i ekstase, og i mellom trærne langs veien så vi minst tre eksemplarer av nicaraguas nasjonalfugl, Guardabarranco, en fugl med karakteristisk stjert. Vel fremme på hostellet ble vi overfalt av hver vår mojito - en perfekt avslutning på dagens utfordringer. Dusjen etterpå kan man trygt si at var fantastisk - jeg tror jeg aldri har vært så skitten som etter denne turen her.